"Giddalaus"

Jeg lurer litt på hvorfor det er sånn at når man vet at man virkelig burde gjøre noe, så stritter alt i kroppen i mot og man vil virkelig ikke gjør det. Eller for min del, jeg klarer bare ikke å gjøre det. Når jeg stiller meg selv opp mot realiteten, den harde sannhet, så er det akkurat som om cellene i kroppen trekker meg ned i sofaen selv om samvittigheten sier at jeg burde få det overstått. Jeg snakker selfølgelig om rydding. Rydding av bordet hvor det for øvrig står 5 forskjellige tv-kontroller (ikke mine, jeg bruker kun én), et par tallerker, et par te-kopper, noen lipglosser en julebrus, tre par solbriller og utallige polkagriser. Stolene er borte under hauger av vesker, klær og sko(hvem har sagt at sko kun skal stå på gangen?).

Sannheten er at alle dager er dårlige vaske dager, DET min venn ER den harde realiteten. Skal man vaske huset etter å ha vært på trening? Nei da skal man jo vaske seg selv etterpå. Let´s face it, ingen som vasker noe to ganger per dag. Da kan vi stryke ut 2-3 dager per uke. Hva med de andre dagene? Noen dager er det jo jobb. Skal man liksom jobbe enda mer når en kommer hjem fra en 8 timers arbeidsdag. Da har vi bare helgen igjen, og alle som en vet like godt som meg, at man rett og slett IKKE vasker i helgen. Og hva skal en gjøre da? JO en finner ut kl 0300 om natten at dette er et utmerket tidspunkt å vaske å rydde på. Et annet alternativ er panisk rydding om noen skal komme på besøk. Et anfall av rydde-under-sofaen-og-putte-rotet-på-soverommet-istedenfor syndrom.

Slik ser jeg ut når jeg vet jeg burde rydde:



















Meeen jeg tørker raskt av meg dette uttrykket (ikke med støvklut nei) og lar cellene trekke meg ned i sofaen hvor jeg kan surfe fritt på Viva La Diva.

Der drømmer jeg meg vekk, og finner nydelige ting som skal på min ønskeliste. (Ja, jeg vet at jeg har nevnt denne siden før, men den er fantastisk, har omtrent alt av sko og vesker og accessories)